Buldredogmene

Ikke ulikt det å lage film, kan også det å lage buldre sees på som kunst. personlig har jeg ikke så mye til overs for kunstnerisk film - gi meg noe enkelt med en handling som er lettforståelig og pene skuespillere og jeg er fornøyd.

Så om jeg ikke nødvendigvis ikke liker dogma-filmene til Von Trier tror jeg de har noe for seg: Klarer du ikke å fortelle en historie med et håndholdt kamera er det ikke sikkert det blir så mye bedre med steadycam og masse CGI.

Og hva har så dette med buldreskruing å gjøre? Jo, det finnes nemlig enkle regler for hvordan man må kunne skru buldre før man kan skru de aller mest hurra-meg-rundt konkurransebuldrene.

1) Det skal alltid være lettere å gå bulderet med føttene på tak enn å la dem henge og slenge.

2) Fottak og håndtak skal oppleves som omtrent like gode.

3) Hælkroker skal ungås. Skru heller med tålåser.

Spørsmål?




Mobile Blogging from here.


- Posted using BlogPress from my iPhone

Hvor vanskelig kan det være?

I går startet Statler og jeg tausesongen på Verket. Jeg hadde gledet meg, det gikk rykter om en ny sterk svensk ruteskruer, flere nye ruter var observert og med et ferskt 10-klippskort i hånda gledet jeg meg som en liten unge. Selvom favorittruta, Rosa-Tina var tatt ned.

Hadde jeg bare visst.

Rutene på konkurranseveggen på Verket har stort sett båret preg av dårlig ruteskruing, selvom forrige sesong var bra, mye på grunn av Tina, Anine og Hannah som skrudde mye bra. At Moman var innom og satte sitt preg på veggen med sine sloperfester skadet ikke.

Bortsett fra en rute som holdt mål, var resten av nyhetene ganske så trist. Den nye 8a'en var på sitt beste knotete, skrudd med små vonde tak som den var. At et nøkkeltak knakk under belastning hjalp ikke på førsteinntrykket.

Den nye blå åtteren virker jo som om den er skrudd for hånd, ja nettopp, det var knapt noe tak på ruta som satt fast. Å forvente at alle ruter er mesterverk er kanskje for mye, men at takene er skrudd skikkelig fast bør jo være et minimumskrav for enhver innendørsrute.

Likeledes var den nye røde åtteren til svensken skjemmet av et løst tak. Man får rett og slett ikke lyst til å klatre mer etter så mye dårlig skruing.

Noen tips i forhold til å skru på konkveggen:

• Ikke skru harde ruter på pillaren. Det er det eneste stedet man kan skru lette ruter og bør dermed forbeholdes slike.
• Ikke skru ruter med "interessante flytt". Rutene skal være jevne og pumpende.
• Ruter blir ikke kule når vanskeligheten består av lange strekk mellom bøtter.
• Skru med tak man ikke kan henge dødt på.

Desverre ga ikke gårsdagens økt mersmak. Jeg håper for både Verkets og min egen del at kvaliteten på rutene tar seg opp. Ellers blir det vel Vulkan da...

Ferie på Lier

Forestill deg at du kommer til Lier på en to-ukers ferie, med føreren i hånda, innstilt på å prøve å sighte 8a-8a+. Det har du gjort flere ganger på kalkstein, både bratt og mindre bratt, men nå ønsker du å bredde din onsight-portfolio med tilsvarende ruter på granitt. Det er en kjølig sommer med en god del vind og det synes å ha vært et riktig valg å ha dra nordover.
Du går noen av de lettere rutene, men Willy Røgeberg må du snu på og du greier ikke å sighte Creme Brulée. Du klarer "Piknik med døden" i tredje forsøk. Buldring er ikke din sterke side og du var ikke her for å klatre bratt, men i og med at du ikke engang greier å dogge noen av de andre rutene i ditt gradsjikt (der du kommer fra er topptau utelukkende assosiert med headpointing på minimalt sikrede ruter i Peak, og lapsing på hjemmecragget) prøver du denne mindre tiltalende obskuriteten og finner i og for seg ut at den er bedre enn den ser ut.

Spørsmålet er om du vil anse det for å være en inspirerende og vellykket ferie, og komme hjem og skryte av den fantastiske klatringen. Eller ville du for lenge siden ha dratt hjem med halen mellom bena? Og planlagt neste ferie i Spania..

Gult er kult

Man kan jo kanskje nesten føle seg i sterk når man går to 8b'er på et par uker. I Oslo. Men blir effektivt tatt ned på jorden med en inneøkt på verket: Gule buldre krever intens jobbing. Over flere økter..

Lurer på hvordan det føles å klatre ute for de som skrur sånne buldre og synes de er gule?

Ingen går 8c i Oslo!

Betyr det at Osloklatringen(-klatreren) ikke har utviklet seg siden Reimers gikk Pump Fiction midt på 90-tallet? Denne påstås til og med å være soft.. Altså har det ikke nivået på klatringen i Oslo utviklet seg siden Hustad gikk Maraton i 1988. Det er 22 år siden! Riktignok var det tidlig i internasjonal målestokk, men likevel er det en ganske absurd påstand! Bredden har økt. Vi har sluttet å telle hvor mange som har gått 8b, men de aller beste har altså ikke blitt bedre på de årene?

Mulige forklaringer på fenomenet:
- Ingen i Oslo er gode nok til å gå 8c.
- Ingen i Oslo tør å sette en rute i 8c.
- De som er gode nok går ikke nye ruter.
- Oslo har ingen 8c'er. Og kan aldri få det på grunn av klatringens natur.

Ja, klatringen i Oslo er forholdsavhengig.
Men man bør kanskje akseptere at man graderer etter suboptimale forhold i og med at forholdene er optimale så forferdelig sjelden. Man kan alltid si at det kan hende at det er lettere med bedre forhold.

Ja, klatringen i Oslo er teknisk.
Men vi er j*** gode på teknisk tisseltasselklatring i vertikalt terreng. Det er jo ikke sånn at internasjonale storheter har kommet hit og briljert og ledd av hvor latterlig lette rutene våre er?

Ja, man kan alltid finne en annen rute å sammenligne med som er hardere/like hard. Hvis Rekyl er målestokken har det vel ikke blitt gått hardere ruter enn 8a i Oslo?
Hvis alle andre grader i Oslo stemmer må jo Pump være soft. Eller kan det tenkes at Pump har riktig grad og at alt annet er hardt?

Konsekvensen av en så konservativ graderingskultur er at de eneste som er ute og går ruter er gamle avdankete klatrere som ikke har noe å tape. Hvor inspirerende er det for en ung og fremadstormende klatrer som hevder seg i internasjonale konkurranser og sighter 8a i utlandet å henge i dagesvis (på topptau) og øve inn samme grad i Oslo. Resultatet er en ond sirkel der utviklingen helt og fullstendig stopper opp.

Eller så kan det hende vi er svake og dårlige, men ganske tøffe når vi går våre latterlig lette ruter, på et minimum av bolter, etter å ha øvd dem inn i årevis på topptau, den ene dagen i året hvor temperaturen er rett, vinden kommer fra riktig kant og lykken står den heldige bi...

For å få anledning til å komme i gang med noen riktig sure oppstøt, kan vi begynne med å oppsummere innesesongen.

Den ble tilbragt inne på Klatreverket. Som dessverre nesten er i en monopolsituasjon i hovedstaden. (Hvor er konkurransen? Får Vulkan bygd ut? Er det andre som går med planer? Hva med Vestkanten, nå som Møt Veggen legger ned?) Det er tur at man har gira krefter til å yte en innsats. Ellers hadde ikke mye blitt skrudd. Men hvor lenge kan det holde på? Vi ser stadig at folk slutter og finner seg annet å gjøre. For oss autister som elsker rutiner og faste rammer kan det jo sees som en fordel, men det hadde vært hyggelig å få nye ruter litt oftere. Og på buldrefronten er det enda verre. Imbesile idioter skrur elendige buldre som er dårlig merket, mens teipen fra gamle buldre skaper ytterligere forvirring. Heldigvis fikk vi moonboard i vinter. Her i en krok (unødvendig trang; gi oss en halvmeter til veggen på venstre side! Det er da nok plass å ta av?) fikk vi utvidet vår horisont og kommet oss ut i verden.

Jeg skal ikke ha sesongkort på Verket neste år! ...trur eg...